Produsentansvaret og ikke minst praktiseringen av det er et tema som stadig engasjerer. Det er nå mer enn 30 år siden den svenske professoren Thomas Lindqvist formulerte næringslivets ansvar i form av et produsentansvar. Dette var helt i tråd med Forurenser betaler-prinsippet (PPP) som alle i prinsippet er for, og som allerede var nedfelt i Forurensningsloven.
Produsentansvarsordninger ble da også ganske raskt en del av landets avfallspolitikk og i løpet av 90-tallet ble en mengde retur- og materialselskaper etablert for å ivareta næringslivets forpliktelser. I dag har vi ordninger for så forskjellige fraksjoner som elektriske og elektroniske produkter (EE-produkter), batterier, kjøretøy, dekk, emballasje, drikkevareemballasje og PCB-holdige isolerglassruter. En del av disse ordningene startet som frivillige bransjeavtaler, men i dag er alle regulert i avfallsforskriften.
Også i mange EU-land er produsentansvaret tatt i bruk, men på høyst ulike måter. Og for snart tre år siden vedtok EU nye minimumsregler for å etablere et velfungerende system som kan brukes av alle medlemslandene.
Implementeringen av disse reglene har gått litt trått, men nå er Miljødirektoratet i gang med et ganske bredt arbeid, som tar sikte på å tilpasse de norske ordningene til EU-reglene, effektivisere det norske produsentansvaret og trolig også utvide det til å omfatte flere fraksjoner. Foreløpig har Miljødirektoratet levert sin første av tre rapporter som svar på utredningsoppdraget fra Klima- og miljødepartementet. Den identifiserer utfordringer ved dagens ordninger, løsningene skal komme senere.
Men utfordringer er det nok av, det er nemlig ikke bare mellom land at produsentansvaret er ulikt, også de syv norske ordningene er ytterst forskjellig utformet, med forskjellige mål, varierende grad av konkurranse, og med høyst ulike forpliktelser. Og som mange har fått med seg er det en kontinuerlig pengekrangel mellom kommunene og materialselskapene for emballasje, om hvor langt det økonomiske ansvaret produsentene strekker seg.
Et produsentansvar som fungerer perfekt etter hensikten vil gi tilstrekkelige insitament til å gjøre produkter og emballasje mer gjenvinnbar. Det kan trygt konstateres at dette hittil ikke har vært tilfelle, ordningene har i beste fall ført til en bedre og mer miljøvennlig avfallshåndtering, i form av mer materialgjenvinning. Skal forpliktelsene i produsentansvaret virkelig påvirke produktene må vederlagene økes og differensieres kraftig. Vi misunner ikke dem som skal fastsette kriteriene som det da skal differensieres etter.
En kraftig økning er heller ikke uproblematisk, for en annen innvending mot produsentansvaret er at det hittil har vært altfor lett å snike seg unna. En stadig mer utbredt netthandel gjør det vanskelig å kreve inn vederlag, og jo større ambisjoner som legges inn i produsentansvaret jo mer vil det være å tjene på å være gratispassasjer. Skal man få bukt med dette kreves en ganske omfattende og kontinuerlig innsats fra myndighetene. Og da er det jo ikke lenger næringslivet som tar ansvar.
En tredje innvending er at utvidet produsentansvar er en komplisert og kostbar vei over mot sirkulær økonomi. Mange mennesker blir involvert i arbeidet med å kreve inn penger og dele dem ut igjen, særlig innen fraksjoner der flere returselskaper konkurrerer. Det finnes andre virkemidler, som forbud, eller påbud i form av for eksempel lovfestede innblandingskrav. Økonomiske gulrøtter – eller pisk – rettet mot forbruker har også vist seg å være effektivt. En målrettet og kraftig nok omlegging av avgiftene vil ha effekt, det er elbilsatsingen et bevis på. Vi imøteser derfor den varslede gjennomgangen av skatter og avgifter, som vi regner med blir noe av selv om Jan Tore Sanner skulle få avløsning som Finansminister.
Vi ønsker selvfølgelig at Miljødirektoratet vil lykkes i sitt arbeid med å gjøre produsentansvaret til et bedre virkemiddel for en grønnere framtid enn det er i dag. Men vi tror at Norsk Industris direktør Stein Lier Hansen og andre som tar til orde for at det også må tyngre skyts til, har fullstendig rett.