Eksport og import av avfall er et tema som mange har meninger om, og som omfattes av diverse regelverk. Gjenvinningens i denne sammenheng relativt korte historie er full av eksempler på at avfall fra vesten er eksportert til fattigere land, og en mildt sagt tvilsom behandling.
Men eksport av avfall kan også handle om en fornuftig arbeidsdeling mellom land, der man utnytter hverandres naturlige fortrinn, til glede både for miljøet og økonomien. Det er for eksempel gode argumenter for import av avfall som ellers ville gått til deponi, til energiutnyttelse i de kalde nordiske landene. Kanskje er det til og med fornuftig å importere farlig avfall fra nabolandene, dersom man har en god prosess og et velegnet deponivolum.
Globalisering og økt arbeidsdeling har vært en bred trend helt siden krigen, og har utvilsomt ført til økt velstand for mange. Men pandemien og ettervirkningene etter den har synliggjort sårbarheten i et slikt system. Vi ser at det nå snakkes mer om selvforsyning og selvhjulpenhet, også tradisjonelt ganske markedsorienterte politikere har begynt å tenke i slike baner.
Når det gjelder avfallshåndtering og gjenvinning gjorde denne tendensen seg gjeldende også før pandemien. Kinesernes strengere regler for import av plast- og papiravfall ble iverksatt i 2018 og skapte umiddelbart avsetningskrise. Og EUs grønne giv og høye gjenvinningsmål handler slett ikke bare om å redde miljøet, men også om at unionen skal bli mindre avhengig av å importere råvarer.
Uten å bli for firkantet, så finnes det gode argumenter for at en nasjon i all hovedsak selv bør kunne ta hånd om avfallet som landets innbyggere og næringsliv genererer. Å bygge opp gjenvinningskapasiteten – også for problematiske fraksjoner – er derfor en god idé. Planene om et finsorteringsanlegg for plast bør derfor hilses velkommen. Det samme bør selskapet REEtecs stadig mer håndfaste planer om et gjenvinningsanlegg for sjeldne jordarter. Ingen andre land kasserer et større volum av EE-produkter pr innbygger enn oss, da bør vi også klare å gjenvinne noe fra dem.
Og forhåpentligvis kommer vi snart dit at gjenvunne råvarer har samme kvalitet – og med det samme pris – som jomfruelige. Da opphører argumentet om å feie for egen dør, råvarer bør kunne selges til de som best kan utnytte dem – og som dermed vil være villige til å betale mest. Men mye skal falle på plass før dette er virkelighet, blant annet må det etableres standarder og et smidig regelverk.
Råvareprisene har hatt en fallende tendens i årtier, men vi ser nå klare tegn til at det går andre veien. Dette skaper en del støy, i hvert fall når økte gasspriser slår ut i dyrere strøm her hjemme. Men høyere råvarepriser – spesielt når det gjelder ikke-fornybare materialer – er gode nyheter for alle som er opptatt av miljøet. Det blir mer lønnsomt å ta vare på det man har, spillerommet for materialgjenvinning blir større og vi vil bevege oss i retning av en sirkulær økonomi, kanskje uten tunglabbede politiske inngrep.
Det gjenstår å se om økte råvarepriser er en varig trend eller et blaff utløst av pandemien. Men selv om prisene igjen skulle bevege seg nedover igjen, er markedets og EU-politikernes interesse for materialgjenvinning ikke noe blaff. De høye gjenvinningsmålene vil bestå og trolig bli ytterligere skjerpet. Da gjelder det at disse følges opp med rammebetingelser som gjør det mulig å foreta investeringer – helst innenfor landets grenser.