Renovasjons- og gjenvinningsetaten i Oslo (REG) har laget en utredning. Den beskriver hva som skal til for at hovedstaden skal nå EUs mål om 65 prosent materialgjenvinning av husholdningsavfall og lignende næringsavfall innen 2035, på en ressurseffektiv og utslippsfri måte. Og her konstateres ganske enkelt at dagens system – med kildesortering av mat i grønne poser og plastemballasje i blå/lilla poser – ikke er godt nok til at dette målet nås. Mer enn ti år etter innføringen har andelen som sorteres riktig stabilisert seg på rundt 30 prosent for plastemballasjen og 45 prosent for matavfallet.
Dette er langt fra godt nok og nå har REG åpenbart mistet trua på at det går an å informere seg til bedre resultater. Svaret blir derfor en systemendring, med egen matavfallsdunk og etablering av et sentralsorteringsanlegg som skal gjøre det innbyggerne åpenbart ikke er tilstrekkelig motivert for. Det betyr at milliardene igjen vil rulle, slik de gjorde da Oslo innførte sitt såkalt kretsløpsbaserte avfallssystem, etter et bystyrevedtak i mars 2007. Da var Oslos politikere lei av å få kjeft for manglende kildesortering, siden alt som ble samlet inn fra husholdningene, unntatt papp og papir, inntil da gikk til forbrenning.
Knapt noen norske politikere setter spørsmålstegn ved EUs gjenvinningsmål og i hvert fall ikke de som bekler byrådet i Oslo. Men det finnes som alltid flere veier til Rom. Fra andre steder i landet ser vi at det går trått med etableringen av sentralsorteringsanlegg – eller ettersorteringsanlegg som er betegnelsen som oftest brukes nå. Anleggene er kostbare, driftskostnadene betydelige og beslutningstakerne er usikre på økonomien. Det må vel også kunne sies at resultatene fra de sorteringsanleggene som allerede er etablert ikke er helt overbevisende. Eksempelvis går mer enn 80 prosent av det som puttes inn i IVAR sitt anlegg på Forus videre til forbrenning hos naboen.
Obligatorisk utsortering av matavfall og plastavfall fra husholdningene er EUs politikk og det er bare et spørsmål om kort tid før det også blir norsk lov. Hensikten er å gi en bedre utnyttelse av ressursene, men skal det være meningsfylt må de nødvendige tiltakene gjennomføres på en ressurseffektiv måte. I iveren etter å nå målene raskt og effektivt bør ikke det tapes av syne. Og selv om det åpenbart er enklere å fordele kostnader på alle innbyggerne enn å påføre næringslivet konkurranseulemper, ville en likere behandling av husholdningsavfall og næringsavfall være av det gode. Det ville forenkle avfallshåndteringen i landet og gjøre det lettere å plukke de lavest hengende fruktene først, som det heter.
Vi har ingen forutsetninger for å mene noe bestemt om hvilke løsninger som vil kunne oppfylle EUs materialgjenvinningskrav på den mest ressurseffektive og utslippsfrie måten. Men vi føler oss ganske sikre på at den samme oppskriften ikke vil være den beste overalt. Vi vil derfor ta til orde for en fleksibel praktisering av den utsorteringsforskriften som fortsatt ligger og godgjør seg i Klima- og miljødepartementet, slik at det gis rom for lokale tilpasninger.
Iblant framkommer det kritikk over at avfallsbehandlingen i Norge er for lite ensartet. Det kan være berettiget i spørsmål om kildesorteringssymboler og begrepsbruk. Men i det store og hele er det en styrke at det finnes et spekter av løsninger, som vedtas av lokalpolitikere som står til ansvar for sine egne velgere og gebyrbetalere. Vi vil uttrykke et håp om at noe av dette kan overleve også i et system med materialgjenvinningskrav vedtatt i Brüssel og nye forskrifter fastsatt av regjeringen.