Lokaliseringen av en ny løsning for deponering av uorganisk farlig avfall har vært et solid bidrag til innholdet i Kretsløpet det siste tiåret. Og nå tyder alt på at det vil være tilfelle også i årene framover. Gravleggingen av løsningen i Brevik synes endelig. Og med lokalpolitikerne i Holmestrand sitt vedtak om tiltaksforbud på øya er det satt i hvert fall en foreløpig stopper for løsningen som NOAH kom opp med for deponering fram til 2030.
Det var Miljødirektoratet som ba NOAH presentere en løsning for deponering også etter 2024, da Langøya med dagens deponeringspraksis og tillatelse er full. Og løsningen, med avvanning av avfallet og deponering høyere enn havnivå, ble raskt godkjent av det samme direktoratet. Men flertallet av Holmestrands lokalpolitikere vil altså ikke være med på det.
Det er ikke noe opplagt statlig ansvar å sørge for at industrien har et sted å gjøre av sitt farlige avfall. Og i alle de nordiske land har de statlige selskapene som tok hånd om dette i begynnelsen etter hvert blitt privatisert. For Langøyas del skjedde dette i 2003, da staten solgte NOAH til Bjørn Rune Gjelsten for 80 millioner kroner. Det kan virke billig, men med på lasset fulgte også en gjeld på et tresifret antall millioner.
For den virksomheten som Gjelsten har klart å gjøre til en pengemaskin var et solid pengesluk på statens hånd. Men denne forvandlingen har skjedd med god hjelp fra myndighetene, ved at det i flere omganger har blitt tillatt å øke konsesjonsgrensen og tillate deponering av økende mengder importert avfall og mindre farlige fraksjoner. Noe som selvsagt har medført en raskere oppfylling av det unike deponivolumet som hundre års utvinning av kalkstein har resultert i på den ellers så vakre øya.
Politikerne i Holmestrand har etter vedtaket om tiltaksforbud blitt beskyldt for å være uforutsigbare og lite næringsvennlige. Men det er mulig å forstå tidligere ordfører Alf Johan Svele (H) når han til NRK Vestfold sier at det ikke er naturlig at det skal lages et fjell av presset avfall fra hele Norden på en øy i Oslofjorden. Han uttrykker også frykt for at om de sier ja til den investeringen NOAH nå ber om, så vil deponeringen fortsette i 40 til 50 år til.
Saken er med andre ord ikke enkel, men må finne sin løsning. Vi håper som NOAH Solutions direktør Tove Stuhr Sjøblom at det blir mulig å finne en løsning i samarbeid med lokalpolitikerne, og at staten dermed slipper å bruke storslegga i form av en statlig reguleringsplan. Det forutsetter at tilliten lokalt styrkes, og at alle involverte er kompromissvillige og holder det de lover. Også politikerne.
Langøya er en spesiell sak, men lokalisering av anlegg som skal ta hånd om avfall fra et større område er et vrient tema uansett hvor man er. Det er lett å beskylde lokalpolitikere for ikke å klare å se det store bildet og bidra til det grønne skiftet alle er tilhengere av. Men i et demokrati der man skal gjenvelges hvert fjerde år, kan man ikke forvente annet enn at politikerne handler i tråd med velgernes ønsker. Og ingen ønsker seg vel egentlig et annet system.
Dermed blir det først og fremst avfallsbransjen selv som kan endre dette. For det er slik at nesten alle lokalpolitikere hilser andre industrietableringer varmt velkommen, men altså ikke gjenvinningsindustrien. En lang historikk med lukt, støy, utslipp, flyveavfall og ikke minst branner må ta skylda for dette. Mye positivt har skjedd, men det dukker fortsatt opp saker som vedlikeholder det negative inntrykket. Man må kort og godt gjøre ting bedre – og kommunisere sine planer tidlig og ærlig.