Da Stortinget i april i fjor behandlet Solberg-regjeringens klimaplan gjorde flertallet, som besto av dagens regjeringspartier pluss Fremskrittspartiet, følgende vedtak: Stortinget ber regjeringen om at avgiften på avfallsforbrenning må flyttes tidligere i verdikjeden for både å stimulere til mindre volum på avfall og for å håndtere avfallet i Norge.
Daværende klima- og miljøminister Sveinung Rotevatn la ikke skjul på at han var uenig, han ville gjerne avgiftsbelegge dei største punktutsleppa i landet i ikkje-kvotepliktig sektor, som han sa. Stortingsflertallets vedtak ble da også ignorert av regjeringen, i statsbudsjettet for 2022 var avgiften med. Og den da nylig tiltrådte Støre-regjeringen gjorde ingenting for å endre dette da budsjettet ble behandlet i Stortinget ifjor høst.
Dagens klima- og miljøminister Espen Barth Eide har ved et par anledninger uttalt at avgiften burde legges «et annet sted i verdikjeden», altså at det er de som bringer CO₂ inn i verdikjeden som burde avgiftsbelegges. Men dette finnes det ikke spor av i forslaget til statsbudsjett for 2023, her foreslåes tvert imot en saftig økning. Om forslaget går gjennom i Stortinget vil avgiftsbelastningen øke fra dagens 106 kroner til 262 kroner pr tonn avfall som finner veien inn i ikke-kvotepliktige forbrenningsanlegg.
Aktørene innen avfallsforbrenning har derfor god grunn til å være skuffet. At politikere iblant stemmer for saker de egentlig er imot er neppe til å unngå, men i denne saken er avstanden mellom liv og lære usedvanlig stor. Bransjeorganisasjonene Avfall Norge og Norsk Fjernvarme har da sammen med Samfunnsbedriftene gjort felles front under høringene i Finanskomiteen. Argumentene er velkjente, avgiften vil medføre avfallsflukt til utlandet og til at avfall som kunne funnet veien til norske forbrenningsanlegg vil bli deponert i stedet. Forbrenningsaktørene har også søkt konsulenthjelp for å hjelpe politikerne å utrede en mer «rettferdig» CO₂-avgift. Prinsipielt er det lett å være enig i at avgiften burde plasseres nærmere ondets rot. Problemet er bare at dette er litt enklere å si enn å gjennomføre i praksis. Og det er en bred politisk enighet, både i Norge og Europa, om at det må bli dyrere å slippe ut fossil CO₂.
Samtidig som høringene i Stortinget fant sted var statsminister Jonas Gahr Støre i Øygarden og åpnet besøkssenteret til Northern Lights, selskapet som skal gjennomføre CO₂-lagringen i det såkalte Langskip-prosjektet. Staten har hittil bidratt med nesten 17 milliarder for at dette opplegget skal bli en realitet. Og hittil ikke har mer enn tre kunder meldt seg på, en av disse er som kjent Hafslund Oslo Celsios forbrenningsanlegg på Klemetsrud. Hele dette gigantiske prosjektet hviler på den forutsetning at det skal være dyrt å slippe ut CO₂, og etter hvert tilsvarende lønnsomt å ta CO₂ ut av atmosfæren og dytte den tilbake der den kom fra. Og skal man få flere utslippsaktører til å hoppe på de investeringene som er nødvendig for å få dette til må alternativet bli dyrt – for de som faktisk slipper ut CO₂.
Det var i sin tid frykten for økt avfallseksport til Sverige som fikk daværende finansminister Sigbjørn Johnsen til å fjerne forbrenningsavgiften i 2010. Dette argumentet har gyldighet også i dag, selv om det er foreløpig er uvisst hva den nye svenske regjeringen vil gjøre med forbrenningsavgiften der. Men mye har skjedd siden 2010, vi har en sterk følelse av at dagens norske politikere er mer opptatt av å nå de høye klimamålene som er satt, enn å hindre avfallseksport til nabolandet. Det er dermed kanskje like lurt å bruke kreftene og pengene på å få etablert løsninger for CO₂-fangst som å kjempe mot vindmøller.