Takk til Anja Ronesen for hennes innspill til vår UnSustainability Report som vi lanserte 28. februar. I rapporten peker vi på 10 hindringer for bærekraftig omstilling i Norge. Hindringene har vi funnet ved å snakke med ledere, idealister og eksperter i skandinavisk nærings- og organisasjonsliv. Vi har også lansert egne rapporter i Sverige og Danmark.
Verken Geelmuyden Kiese eller Deloitte kommer med anbefalinger i rapporten. Hindringene og forslagene til eventuelle løsninger kommer fra personene vi har snakket med. Vi peker ikke på de største eller viktigste hindringene, men hindringer vi mener kan løses raskt. Målet med rapporten er å inspirere utålmodige sjeler som synes den grønne omstillingen går for tregt til å skape debatt, jobbe for bedre politikk og grønnere løsninger.
Ronesens innlegg er til den niende hindringen i rapporten om panteordning for elektronikk. For å belyse denne hindringen har vi snakket med Joakim Sandvik Gulliksen, fagrådgiver for avfall og sirkulær økonomi i Naturvernforbundet og Stina Winther, tidligere bærekraftsansvarlig for Elkjøp i Norge.
Innlegget bygger Ronesen på følgende setning fra ingressen: Det betyr at sjeldne metaller som er skadelig for folk og miljøet ikke blir gjenbrukt. Vi er enig i at denne setningen kan oppfattes upresis og vi har derfor fjernet setningen.
Utover ordlyden i denne enkeltsetningen er vi uenig med Ronesen.
Ronesen skriver at vi sier at det mangler et system for gjenvinning og behandling av miljøavgifter av EE-avfall i Norge. Ingen steder i rapporten skriver vi dette. Det ville falt på sin egen urimelighet når vi oppgir at Norges resirkuleringsgrad for EE-avfall er på 88 prosent. Ronesen oppgir at den er på over 90 prosent. Her bruker vi ulike kilder.
Ronesen unnlater å nevne at selv om vi gjenvinner over 90 prosent av det elektroniske avfallet, samler vi kun inn 53 prosent i Norge. Det betyr at det fortsatt er 47 prosent som ikke samles inn. Med andre ord. Vi er gode på gjenvinning, men ikke på innsamling av elektronikk. Faktisk er vi dårligst på innsamling av hjemmeelektronikk. Det er den lave innsamlingsgraden vi ønsker å belyse i rapporten. I den sammenhengen kan en panteordning for elektronikk være én av løsningene, slik Naturvernforbundets fagekspert foreslår.
Videre trekker Ronesen inn produsentansvarsordningen som et eksempel på at vi allerede har en panteordning. Det stemmer ikke. Ordningen som ble innført i 1999 skulle sørge for at produsentene, returselskapene, forhandlerne og kommunene var ansvarlige for innsamling og håndtering av elektronisk avfall. Nå over 20 år etter, samler vi som nevnt bare inn halvparten av det elektroniske avfallet, mens den andre halvparten blir liggende i nattbordskuffen. Det er for dårlig. Produsentansvarsordningen er ingen nasjonal panteordning på lik linje med Infinitum, panteordningen for flasker og bokser.
Vi takker Ronesen for anbefalingene hun kommer med til slutt. Samtidig ser vi ikke at det er en motsetning mellom disse og en panteordning for elektronikk.
I bærekraftsdebatten vet vi at det er like mange nyanser som det finnes løsninger. For å få fart på omstillingen, oppfordrer vi derfor alle til å ta del i debatten om hvordan vi sammen kan få et mer bærekraftig samfunn.
Vi i Geelmuyden Kiese og Deloitte tar imot alle grønne innspill med åpne armer.
Thor Morten Wangen
Rådgiver
Geelmuyden Kiese
Tlf: +47 476 385 81
Anders Magnus Løken
Leder for klima- og bærekraftstjenester i Deloitte Norge
Aloken@deloitte.no
Tlf: +47 926 64 885