Regjeringen står fast på at avfallsforbrenningsanleggene våre skal ilegges forbrenningsavgift på linje med alle andre utslipp av fossilt CO2, og øker i forslaget til statsbudsjett satsen i tråd med at den i 2030 skal være på 2000 2020-kroner per tonn CO2.
Det går ikke an å være uenig i at vi må få ned utslippene. Og vi kan derfor ikke være uenig i at utslipp skal koste. Men hvordan er det tenkt at det å øke kostnadene til avfallsforbrenningsanleggene vil føre til mindre utslipp?
Meningen med avgiften er at mindre plast skal finne veien til forbrenningsanleggene og at vi dermed skal få mindre fossile CO2-utslipp. Men avgiftsøkningen må anleggene sende bakover i kjeden. Renovasjonsselskapene må betale mer for å få levere restavfall til forbrenning, og den prisøkningen må igjen tas ut i høyere renovasjonsavgift til husholdningene.
Ved gode sorteringsløsninger oppstrøms skal forbrenningsanleggene kunne søke om en anleggsspesifikk faktor til utregning av mengden fossilt CO2-utslipp per tonn avfall de leverer. Vil det føre til at forbrukerne sorterer ut mer plast? Vil en informasjonskampanje som sier at sorterer dere bedre her i kommunen, vil dere få lavere renovasjonsavgift gi effekt?
Vi tror ikke det. Vi tror at en slik lojal og kollektiv tankegang ikke når opp og at forbrukerne i en travel hverdag velger enkleste løsning. For at den enkelte husholdning og næringskunde skal ta grep og sortere ut mer enn før, må de merke effekten direkte på egen lommebok.
Det finnes allerede systemer for differensierte renovasjonsgebyrer enkelte steder. I BIRs avfallssug har kundene et visst antall lukeåpninger inkludert og får påplussing på neste faktura om de har kastet flere avfallsposer utover dette. Og nylig kunne vi lese i avisa iTromsø at Remiks utstyrer kundenes avfallsdunker med en datachip som egner seg for registrering både av vekt og innhold i dunken.
Så teknologien for dette finnes. Og med kunstig intelligens vil den helt sikkert kunne raffineres ytterligere. Den dagen den enkelte husholdning eller næringsaktør får en individuell renovasjonsavgift basert på kildesorteringsgrad og mengde restavfall, vil plasten som havner i avfallsforbrenningsanleggene reduseres. Men det er langt fram til slike løsninger finnes over alt. Og i mellomtiden må det betales for de fossile utslippene som restavfallet genererer.
Men er det forurenser som betaler? Enten det er forbrenningsanleggene som i konkurranse med utenlandske anlegg tar kostnadene selv, eller de rutes ut til renovasjonsselskapene og dermed husholdningene, er det ikke de som har produsert dette avfallet. Mange har tatt til orde for at avgiften bør legges på de som setter forbruksartikler av plast på markedet, men det ser ut til å være langt fram til også en slik ordning finner sin form.
Foreløpig er det vår mening at denne avgiften ikke treffer der den skal og dermed ikke oppnår det den har som mål. Og innen teknologi og reguleringer er utviklet for å gi produsenter insentiv til å sette mindre plast på markedet, og forbrukere til å kildesortere den plasten som skal kastes, har kanskje alle avfallsforbrenningsanleggene kvoteplikt. Og da bør denne avgiften være overflødig.