Det prøves og feiles og prøves igjen. Noen går på trynet før de overhodet kommer i gang. Andre må sette prosjektet sitt på vent, mens atter andre kan klippe snora og starte produksjon. De siste månedene har vi sett mange eksempler på initiativer som har som mål å finne nye tekniske løsninger på veien mot en sirkulær økonomi, men altså med vekslende suksess.
Biozin er eksempel på et selskap som har møtt veggen før det kom i gang. Samarbeidspartner Shell satte nylig ned foten for selskapet som skulle lage biodrivstoff av rester og avfall fra treindustrien. Nye kostnadsberegninger viste at den økonomiske risikoen i prosjektet er for høy.
På Klemetsrud er grunnarbeidene på tomta i gang for et anlegg som skal fange CO2 fra avfallsforbrenningen der. Nå viser det seg at kraftig prisøkning på utstyrsleveranser vil føre til at prosjektet overstiger investeringsrammen. Noen andre praktiske utfordringer er også dukket opp og Hafsund Oslo Celsio setter prosjektet på pause i et år.
For Forestia som i fjor vår endelig fikk tilsagn om støtte fra Innovasjon Norge til et renseanlegg for returtre slik at 100 000 tonn av dette skal kunne flises opp og brukes til sponplater istedenfor å brennes, har også forutsetningene endret seg. En ting er at totalsummen for anlegget har økt, en annen at høye energipriser gjør råstoffet attraktivt som brensel og plutselig koster penger. Også her blir prosjektet utsatt.
Quantafuel vaklet på grunn av elendig økonomi, men ble med et nødskrik reddet da Viridors oppkjøp av aksjemajoriteten gikk i boks, og arbeidet med deres teknologi for kjemisk gjenvinning av plast kan fortsette.
Det grønne skiftet blir dyrt. Og med dagens kostnadsvekst og lave kronekurs er det ikke å undres over at investeringer i nye løsninger stamper i motbakke. Prosjekter som innebærer mye teknologiutvikling og er de første i sitt slag innebærer høy risiko. Samtidig er de nødvendige om vi skal komme videre på veien mot et samfunn som ikke bruker opp naturressursene og forstyrrer klimaet dramatisk. De nevnte prosjektene har alle fått økonomisk støtte fra det offentlige, men spørsmålet er om ikke myndigheten nå må trå til enda kraftigere. For å få slike viktige initiativ over kneika. Mener vi alvor bør ikke statlig deleierskap utelukkes der det dreier seg om teknologiutvikling.
I Sverige har man passert et par solide milepæler denne våren. Stena Recycling har innviet sin fabrikk i Halmstad for gjenvinning av litiumionbatterier, den første av flere, skal vi tro selskapet. Stena er også i ferd med å etablere et nettverk av desentraliserte innsamlingssentraler innenlands og i andre land i Europa, Norge inkludert.
Og Ragn-Sells har åpnet sitt anlegg for gjenvinning av salter fra flyveaske fra avfallsforbrenningsanlegg. Nå finnes altså et industrielt alternativ til å sende denne farlige avfallsfraksjonen til deponering på Langøya i Oslofjorden. Før NOAH fikk tillatelse til å lagre gipsen av flyveaske og avfallssyre over havnivå på Langøya, og planla å deponere det i gamle gruveganger etter Norcems virksomhet ved Brevik, var en gjenvinningsløsning sterkt etterspurt av Breviks befolkning, som ikke ønsket dette avfallet i sitt nærmiljø. Fortsatt er NOAHs løsning nødvendig, Ragn-Sells kan ikke ta imot alt. Men nå er i hvert fall en fullskala industriell prosess satt ut i livet, og den kan bli etterfulgt av flere.
Disse to nye svenske fabrikkene som – i hvert fall foreløpig – ser ut til å lykkes, er satt i gang av familieeide selskaper som har et langsiktig perspektiv og som har satset hardt. Men også de har fått økonomisk støtte fra myndighetene.
Og stadig ser vi oppslag om nye initiativer i media. «Skal bygge anlegg fro gjenvinning av ditt» og «Her kommer nytt anlegg for resirkulering av datt». Det er å håpe at ikke alle med gode ideer og løsninger for å møte utfordringene vi står overfor kveles i starten, men at våre politikere og myndigheter finner løsninger, slik at oppstartere får nødvendig rådgivning til å vurdere sine ideer og økonomisk hjelp til å sette de som kan bli levedyktige ut i livet.