Det var en gang ei kjerring som satt og spant, og rett som det var så kom det fram en liten musunge fra et høl ved peisen.
– Nei, men sitter du der, du? sa kjerringa.
– Pipp, ja, sa musungen. – Jeg skulle spørre fra mor mi hva du skulle bruke det garnet til?
Slik begynner Alf Prøysens lille eventyr om kjerringa og musungen. Og kjerringa forteller at garnet skal brukes til ny trøye til mannen hennes, for den gamle trøya hans er så tynnslitt at han ikke kan bruke den mer. Musungen piler inn for å fortelle det til musemora, men kommer ganske fort ut igjen for å spørre om hvem som skal få den gamle trøya til mannen når han får en ny.
– Å, den skal jeg bruke når jeg napper høy til kuene, for den gamle fjøstrøya mi er så utslitt at jeg ikke kan bruke den mer, svarer kjerringa. Noe som bare genererer et nytt spørsmål fra musemor som videreformidles av musungen:
– Jeg skulle spørre fra mor mi hvem som skal få den gamle fjøstrøya di når du får den gamle trøya til mannen din og han får ei ny?
– Å, den skal han Passopp få å ligge på i bikkjehuset sitt, for det gamle teppet hans er så tynnslitt at han ikke kan bruke det lenger, svarer kjerringa. Noe som ikke stiller vitebegjæret hos musefamilien nevneverdig. For hva skal skje med det gamle teppet til Passopp når han skal få den gamle fjøstrøya til kjerringa når hun får den gamle trøya til mannen sin og han får en ny?
– Ja, det skal du få hvis du vil ha det, sa kjerringa. Og da ble det lutter glede hos musefamilien som fikk teppe å ha over seg om natta.
Det er skrevet i en annen tid, dette eventyret, da man brukte tekstilene til de var fullstendig oppbrukt. Siste stopp var gjerne støvkluter eller filleryer. I dag oversvømmes vi av nye klær av alskens materialer og kvaliteter. Lite blir brukt opp, noe blir aldri brukt, før det levers til ombruk eller kastes i restavfallet. Det som ikke havner rett i avfallsforbrenningsovnene sendes gjerne utenlands for sortering. I sorteringen plukkes plagg som kan selges i bruktbutikker ut, men de store mengdene blir avfall som går til deponering eller forbrenning. Vi har alle sett skrekkbildene fra Atacama-ørkenen i Chile eller fra strender i Asia og Afrika hvor enorme mengder med kasserte klær dumpes.
Nå får vi snart krav om separat innsamling av tekstilavfall her i landet. Men som flere av de som uttaler seg i dette bladet er inne på: Det løser ikke problemet (her må det være lov å si problemet og ikke «utfordringen») med hva vi skal gjøre med alt sammen. Det finnes en gryende industri for sortering og gjenvinning av tekstilfiber, mest på forskningsbasis foreløpig, både her til lands og i nabolandene. Det er bra, la oss håpe de lykkes og kommer opp i lønnsom, industriell produksjon om ikke altfor lenge. Men det store problemet er mengdene. Vi kan kanskje utvikle nye bruksområder for gjenvunnet tekstil, men det vil neppe ta unna så det monner så lenge det pøses inn nye klær av jomfruelige materialer på markedet.
Moteindustrien utsettes for massiv kritikk for sin fast fashion- og forbruksfilosofi, og selskapene ser i større grad at det er nødvendig å vie bærekraft noe oppmerksomhet. I hvert fall flagge at de gjør det. Tillitten til dette er vel ikke helt bunnsolid, her har de en vei å gå. Det er å håpe at moteindustrien erstatter en del av de jomfruelige materialene med gjenvunnede, og at kvaliteten på klærne kommer opp på et nivå så de er både pene og funksjonelle også etter flere års bruk. Og det helt innlysende at de gir de som lager disse plaggene gode arbeidsforhold og en lønn å leve av. Det vil føre til at forbrukerne må betale mer for klærne, og det bør vi være villige til, all den tid vi da får klær som vi kan ha lengre. Men det krever en mental snuoperasjon hos den jevne forbruker. For da kan vi ikke stadig kjøpe oss noe nytt. Vi må tenke mer som kjerringa som fikk besøk av musungen, og bruke klærne til de er oppbrukt.