Det har ligget i kortene lenge, men 29. november kom meldingen om at Kommunal- og distriktsdepartementet har tatt klagene fra Statsforvalteren i Vestfold og NOAH Solutions til følge. Dermed er problemet med leveringsmulighet for farlig uorganisk avfall løst for perioden 2024 til 2030 og mange kan puste lettet ut.
Avgjørelsen fra departementet kom samtidig med budsjettforliket i Stortinget og har ikke fått særlig stor oppmerksomhet i media. Det synes sikkert kommunal- og distriktsminister Sigbjørn Gjelsvik (Sp) er like greit. For en politiker som har pratet varmt om «det kommunale sjølvstyret» hele sin karriere kan det ikke ha vært særlig morsomt å valse over lokale vedtak fra Holmestrand.
Men en sjelden gang er det faktisk slik at storsamfunnets behov må overtrumfe de lokale bekymringer. Dette er en slik sak. Men det betyr ikke at motstanden fra lokalbefolkning og politikere i Holmestrand – og for så vidt Brevik – har vært illegitim eller bortkastet. Den har medført at konseptet fra NOAH har blitt endret – og forhåpentligvis forbedret – flere ganger. Fokuset på gjenvinningsløsninger for disse fraksjonene hadde også helt sikkert vært mindre om etablering av nytt deponi hadde vært en smertefri prosess.
Akkurat nå virker det lenge til 2030, men det er det i denne sammenhengen ikke. Går vi syv år tilbake, til årsskiftet 2015/16, hadde bystyret i Porsgrunn nettopp sagt nei til deponering i gruvene i Brevik og Raudsand i daværende Nesset kommune seilte opp som et aktuelt alternativ. Det virker ikke veldig lenge siden.
Poenget er at dersom det fortsatt er behov for å deponere uorganisk farlig avfall etter 2030 – og det er det all grunn til å tro – så bør arbeidet med å lokalisere et slikt deponi starte umiddelbart. Og vi tror Tove Stuhr Sjøblom i NOAH Solutions har rett når hun sier at ingen privat aktør vil gå løs på denne oppgaven. NOAH har jo selv møtt veggen etter å ha brukt betydelige ressurser i Brevik og heller ikke for aktørene bak det såkalte Raudsand-alternativet kan prosessen ha gitt særlig mersmak.
En av ganske få saker som skiller litt politisk i dette landet er hvilken rolle staten skal spille. Thorbjørn Berntsen, vår handlekraftige miljøvernminister i årene fra 1990 til 1997, var ikke i tvil om at staten måtte ta på seg ledertrøya og få på plass en løsning for håndteringen av farlig avfall. Han fikk etablert det som nå fortsatt vil bli løsningen til 2030.
Men etterfølgende regjeringer har hatt mer tro på markedets evne til å ordne opp, og nasjonale anlegg har blitt privatisert. Det samme har for øvrig skjedd i våre naboland. Og det er jo et poeng at Langøya, som var et pengesluk på statens hånd, har blitt en pengemaskin for Bjørn Rune Gjelsten.
Men de fleste er enige om at det er staten som skal gi rammene for å drive næringsvirksomhet her i landet. Og det går absolutt an å mene at flere utvidelser av konsesjonen på Langøya har bidratt til at øya har blitt fylt opp med importert flyveaske og relativt harmløse jordfraksjoner langt raskere enn nødvendig.
Det er Miljødirektoratet som har ansvaret for dette. Og det har da også blitt arbeidet ganske målbevisst herfra for å få etablert en ny løsning. Men det har man altså ikke klart, bortsett fra den midlertidige som nå er på plass.
Men selv om den selvfølgelig gir et kjærkomment pusterom er det ingen grunn til å slappe av. Syv år går fort og arbeidet med å finne en ny permanent løsning for mottak av uorganisk farlig avfall bør starte umiddelbart.